Vår fotballekspert Lars Sivertsen gir svar på et av fotballens store spørsmål.
Derfor er det så mange gode Bosman-spillere nå
Bilde: TT
Uvanlig mange klassespillere har kontrakter som går ut denne sommeren, og foreløpig er listen for neste sommer helt vill. Hva er det som skjer i toppfotballen?
Av Lars Sivertsen, Betssons fotballekspert
Følg Lars Sivertsen på Twitter
Da jeg satte meg ned for å sette sammen et drømmelag bestående av spillere som er på utgående kontrakt denne våren ble jeg slått av hvor mange gode spillere det var å velge mellom.
Verdens mest attraktive spiller i Kylian Mbappé. En av verdens mest omtalte spillere, som Manchester United betalte 90 millioner pund for i 2016, Paul Pogba. En av verdens beste talentfulle, men frustrerende vinger i Ousmane Dembélé, som Barcelona betalte over 100 millioner Euro for i 2017.
Og mens de største navnene er én ting, så kom jeg faktisk kom frem til et over tosifret antall midtstoppere som burde være interessante for en Premier League-klubb. Slike Bosman-lister ender ofte opp med å lene seg tungt på store navn som har passert 30, men denne sommeren finner vi en rekke spillere i sin absolutt beste alder.
Fullstendig kaos
Og hva med neste sommer? Sommeren 2023 kan det bli fullstendig kaos på overgangsmarkedet om klubber ikke begynner å bli enige med spillerne sine snart.
Hva har de syv spillerne som kom øverst på Ballon d’Or-listen i høst til felles? Alle har kontrakter som går ut neste sommer. Her er noen navn: Mohamed Salah, Marcus Rashford, Raheem Sterling, Sadio Mané, Dusan Vlahovic, Serge Gnabry, Jan Oblak, Youri Tielemans, Robert Lewandowski, Kalidou Koulibaly, Gavi, Riyad Mahrez, Houssem Aouar, Renato Sanches, Yves Bissouma, Marcus Thuram, Adama Traoré. Og det er bare noen av dem.
Den vante måten å tenke på fotballspillere og kontrakter er at dersom spilleren har en betydelig salgsverdi, så er sommeren da han har to år igjen av kontrakten et kritisk punkt. Så lenge en spiller har to år eller flere igjen på kontrakten, har klubben gode kort på hånd. Man ser ofte folk hevde at dersom en spiller vil bort så er det lite en klubb kan gjøre for å stå i veien, men prøv å si det til Harry Kane denne sommeren. Eller Wilfried Zaha de siste tre somrene. Dersom en spiller har to år eller mer igjen på kontrakten kan klubbene stort sett stå på sitt, og de kan kreve den overgangssummen de mener spilleren er verdt.
Vendepunkt
Sommeren da det er to år igjen av kontrakten er et vendepunkt i maktforholdet mellom spiller og klubb. I det neste vinduet, i januar, har spilleren bare 18 måneder igjen av kontrakten. Da vet alle involverte at vinduet for å tjene penger på å selge spilleren er i ferd med å lukke seg – raskt. Store spillersalg i januarvinduet hører til unntakene, og når man så kommer til sommeren har spilleren bare et år igjen av avtalen sin. Alle vet også hva det betyr.
Mot slutten av vinduet, i slutten av august, forhandler man vel vitende om at etter september, oktober, november og desember, så står spilleren fritt til å forhandle med nye arbeidsgivere. (Overganger mellom to engelske klubber er unntaket her, der må spilleren vente til han har en måned igjen av kontrakten før han formelt kan skrive under for en ny klubb).
Det hører til sjeldenhetene at klubber blar opp enorme summer for en spiller de kan tilby kontrakt til om fire måneder uten å betale overgangssum. Det finnes unntak, men ikke veldig mange. Så for å beskytte verdien til spilleren, ønsker klubber helst å unngå at viktige, verdifulle spillere ender opp med å ha under to år igjen av kontrakten sin. Man vil helst bli enig om ny kontrakt før det, og dersom man merker at man har dårlige utsikter for å komme til enighet, så kan denne sommeren være et godt tidspunkt for å selge.
Dette har lenge vært den vanlige tenkemåten, men når man ser på listen over spillere som er på utgående kontrakt nå i sommer – og på den ganske spinnville listen av spillere som nå bare har 18 måneder igjen – så er det fristende å tenke at noe må ha endret seg her.
Den enkleste forklaringen, og noe som føles som forklaringen på mye rart om dagen, er pandemien. Pandemien førte til et aldri så lite krakk i den europeiske fotballøkonomien, og når vi snakker om spillere, kontrakter og overganger betyr det to ting:
For det første så har det vært vanskeligere enn vanlig å tjene penger på å selge spillere de to siste somrene. Trang økonomi i flere toppklubber og et generelt ønske om å vente og se hvordan pandemien utartet har betydd at de store overgangssummene ikke har flydd rundt forbi på helt den samme måten som vi er vant til å se.
Den andre tingen pandemien medførte var at det plutselig var mange storklubber rundt forbi i Europa som ble veldig opptatt av å redusere utgiftene sine.
Endrede forutsetninger
Når en rekke klubber forsøkte å redusere utgiftene så førte det til at en rekke stjerner ikke fikk de kontraktstilbudene de forventet, og som de følte de hadde krav på. Går vi gjennom alle de store navnene som er på utgående kontrakt denne sommeren og neste sommer, finner vi en rekke spillere som klubbene aller helst ville ha forlenget med, men som de ikke har klart å bli enige med.
Samtidig som det har vært vanskeligere for klubber å forplikte seg til å betale de lønningene spillerne vil ha, så har det også vært vanskeligere enn vanlig for klubbene å selge spillere. Få fotballsupportere liker tanken på at klubben de heier på skal selge viktige spillere, men for de aller, aller fleste klubbene i verden så er salg av spillere til riktig tidspunkt og for riktig pris en ekstremt viktig del av klubbdriften. Men de to siste sommervinduene har altså pengene ikke sittet så løst hos europeiske toppklubber som vi har vært vant til.
Jeg tror dette i stor grad forklarer hvordan vi har havnet i den situasjonen vi har havnet i. Ta Liverpools mye omtalte angrepstrio som et eksempel: Mohamed Salah, Sadio Mané og Roberto Firmino har alle kontrakter som går ut neste sommer.
Å gå inn i neste sesong med hele angrepstrioen til klubben på utgående kontrakt er en situasjon man aller helst vil unngå, og normalt sett ville nok Liverpool har solgt en av dem for en klekkelig sum enten i fjor eller sommeren før det. Og de ville nok helst ha avklart kontraktssituasjonen til de andre før nå. Men her er vi altså, det har vært to høyst unormale år, og vi styrer mot en høyst uvanlig situasjon på overgangsmarkedet både denne sommeren og neste sommer.
En annen forklaring?
Mens pandemien langt på vei forklarer den generelle trenden her så er det en annen mulighet som er verdt å vurdere. Nemlig at dette er en retning ting ville gått i uansett, at spillere i større grad enn før tar skjebnen i egne hender og risikerer å la kontrakten løpe ut på jakt etter bedre avtaler.
Risikoen er åpenbar: En fotballspillers karriere er sårbar, og dersom man for eksempel ryker på en alvorlig skade med kun et par måneder igjen på kontrakten så havner man plutselig i en veldig vanskelig situasjon. Å ha mange år igjen av kontrakten gir trygghet på alle mulige måter, men det begrenser altså alternativene man har.
Arsène Wenger sa for flere år siden at han trodde vi ville få se flere og flere eksempler på at spillere lar kontraktene sine løpe ut før de så skifter klubb: «I fremtiden tror jeg vi vil se det oftere og oftere. Hvorfor? Fordi overgangssummene har blitt så store», sa Wenger på en pressekonferanse i 2017. «Du vil oftere og oftere se at spillere går inn i siste år av kontrakten sin, fordi ingen klubber vil betale summene som kreves. Over de neste ti årene vil dette bli vanlig».
Wenger-visjonen?
Mot slutten av tidens hans i Arsenal fikk man alltid litt inntrykk av at Arsène Wenger, som en pensjonist i en dagligvarebutikk, så seg om i landskapet og var konstant opprørt over hvor dyrt alt hadde blitt. Men kanskje vil det vise seg at han var inne på noe her. Wenger var opptatt av hvor mye penger klubbene måtte betale, men kanskje spillerne og deres agenter begynner å stille seg selv følgende spørsmål: Hvorfor skal klubbene betale store summer til hverandre, når de med litt smart planlegging fra vår side heller kan gi disse pengene til oss?
For dette er den store myten og misforståelsen når klubber henter spillere som er kontraktsløse: Man antar at det alltid per definisjon vil være en god deal for klubben rent økonomisk. Men det som pleier å skje, er at spilleren og hans representanter sier at siden klubbene slipper å betale overgangssum, så kan den betale desto høyere lønn, større signeringsbonus og større agenthonorarer. Til syvende og sist trenger ikke totalpakken på avtalen bli noe mindre enn når man betaler overgangssum for en spiller.
Så langt unna «gratis» man kan komme
Et ganske dramatiske eksempel på dette er Aaron Ramsey, som Juventus hentet «gratis» fra Arsenal. Men Ramsey fikk en fireårskontrakt og skal etter sigende tjene 400 000 pund i uken, noe som betyr at avtalen hans har en totalramme på over 80 millioner pund. Og det er uten at vi har regnet med signeringsbonuser og agenthonorarer.
Ramsey er nå 31, og selv om kontrakten hans går ut neste sommer så jobber Juventus iherdig for at han skal dra sin vei så snart som mulig, slik at de slipper å betale det siste året av kontrakten hans. Å tjene penger på et videresalg virker ekstremt usannsynlig, og selv om Juventus ikke betalte noen overgangssum for Ramsey så er avtaler som dette så langt unna «gratis» som det er mulig å komme. Forskjellen er at med såkalte «Bosman-spillere», som Ramsey var, så går alle pengene til spilleren og hans representanter – mens spillerens tidligere klubb sitter ikke igjen med noe som helst. Kanskje ligger det i kortene at flere og flere spillere vil være forberedt på å ta denne risikoen.
Det gjenstår å se om dette er den nye normalen, eller bare en uventet konsekvens av pandemien. De økonomiske argumentene er tydelige: En spiller som tar skjebnen i egne hender og lar kontrakten løpe ut risiker for eksempel å bli skadet og bli stående på bar bakke. Men timer han ting riktig kan han også ende opp med økonomiske vilkår som ellers ville vært helt urealistiske.
For spillere og agenter er det nødt til å være en forførende tanke: Dersom klubber er villige til å betale hundrevis av millioner for en spiller, ville det ikke vært bedre om alle disse pengene gikk rett til spilleren? Andre vil kanskje alltid foretrekke tryggheten som ligger i å ha en lang kontrakt. Stadig flere klubber har lukrative spillersalg som en viktig del av forretningsmodellen, og vil prøve å binde lovende spillere til langtidskontrakter på et tidlig stadium.
Og enten det er den nye normalen eller ikke, så er en ting tydelig: Et unormalt antall gode spillere kommer til å skifte klubb denne sommeren og den neste, uten at klubber vil motta overgangssummer for dem.
Følg Betsson i sosiale medier!
