Elanga viser vei i Uniteds omstilling

Bilde: TT

Ikke alle er like overbevist om at dette United-laget og Ralf Rangnick passer godt sammen, men Anthony Elanga har vært et friskt pust som viser vei i Premier League-klubbens vanskelige omstilling.

Av Lars Sivertsen, Betssons ekspert på engelsk fotball

Følg Lars Sivertsen på Twitter

Det tok ikke veldig lang tid. Den umiddelbare positiviteten rundt Ralf Rangnicks inntog i Manchester United ble etterfulgt av et par svake prestasjoner fra laget, og etter en spesielt svak kamp hjemme mot Wolves var spekulasjonene for alvor i gang. Flere britiske medier kunne rapportere at spillere var misfornøyde både med Rangnicks treningsmetoder og taktikk. De var også skeptiske til hjelpetrenerne.

En anonym kilde sa til The Mirror at «Atmosfæren er veldig dårlig, og det ser ut til at United kommer til å ha store problemer fremover». Kritikere i media begynte å undre: Hvorfor har Manchester United egentlig ansatt en trener som jobbet som direktør i Lokomotiv Moskva?

Et historisk avvik

Dét er et spørsmål man alltids kan stille seg, og det er tydelig at Ralf Rangnick gjennom karrieren har oppnådd mer som sportsdirektør enn han har som hovedtrener. Men man kan også snu på det, og si at denne Manchester United-troppen kanskje bør ta det helt med ro når det gjelder å være skeptisk til kvaliteten på trenerteamet sitt. Dette er tross alt et United-lag som denne høsten har levert et par av de mest håpløse prestasjonene vi har sett fra fotball-Europas økonomiske elite i manns minne. Faktisk er Manchester Uniteds siste åtte år et historisk avvik i moderne klubbfotball: Det er fryktelig vanskelig å komme på et annet eksempel på en fotballklubb som har brukt så mye penger og oppnådd så lite.

Den eneste fotballklubben i verden som har brukt mer penger netto på overgangssummer enn Manchester United siden Sir Alex Ferguson ga seg er Manchester City, og forskjellen er liten. Men City har vunnet fire – snart fem – seriegull i denne perioden. United har bare klart en topp 4-plass i Premier League i fire av åtte sesonger. Det har blitt vanlig å legge all skyld for sløseriet på de første par sesongene etter at Sir Alex ga seg, men United har ikke brukt mindre penger i det siste heller. Siden sommeren 2017 er det faktisk ingen klubber i hele verden som er mer i minus på overgangsmarkedet enn Manchester United. Men nok en gang handler det denne sesongen mer om å kjempe om Champions League-plass enn å kjempe om titler.

Dersom du er en av spillerne som har tjent millioner på millioner på millioner på å spille for Manchester United i denne perioden er det kanskje tid for å «gå i seg selv», som det heter. Og spillerne som var en del av de hysterisk svake prestasjonene mot Liverpool, Manchester City og Watford for et par måneder siden bør kanskje ta en lang pause fra å stille spørsmålstegn ved andres kvalitet og kyndighet. Kanskje.

Misnøye med hjemmelekser

Rangnicks inntog i United kom aldri til å bli knirkefri, mest av alt fordi han alltid kom til å stille større krav til spillerne enn hva de har vært vant med. Ifølge The Mirror har spillerne vært misfornøyde med at Rangnick har flyttet treningene fra morgen til ettermiddag, og de er misfornøyde med at de nå får hjemmelekser.

En anonym kilde forteller til avisen at dette «involverer timevis med video», som er «basert på spillernes prestasjoner, men inkluderer råd om hvordan de kan bli bedre». Dette er tydeligvis for mye arbeid for noen av spillerne: «Noen av dem har akseptert det, men andre er ikke imponerte». Dette er en spillerstall som de siste årene har underprestert så grovt i forhold til klubbens forutsetninger at de nå har blitt en fotballhistorisk finurlighet, men å måtte bruke litt ekstra tid på videoanalyse slik at de muligens kan bli litt bedre vil noen av dem altså ha seg frabedt.

Mer konkret vet vi at litt for mange United-spillere, og da spesielt fremover på banen, jobber for lite uten ball. Statistikkfirmaet Statsbomb måler blant annet hvor mange ganger spillere går i press i løpet av en kamp, og via nettsiden Fbref kan vi se hvordan spillernes tall står seg i sammenligning med andre spillere i samme posisjoner på banen hos lag i alle de fem store europeiske ligaene (Premier League, La Liga, Serie A, Bundesliga og Ligue 1).

Ser vi på tallene til Mason Greenwood, Marcus Rashford, Jadon Sancho, Cristiano Ronaldo og nylig utlånte Anthony Martial, så oppdager vi at over det siste året er alle sammen i den nedre tredjedelen av spekteret. Mer spesifikt: 82% av kantspillere går i press oftere enn Greenwood, 82% gjør det oftere enn Rashford, 70% oftere enn Sancho, 76% oftere enn Martial og 99% av spisser presser mer enn Cristiano Ronaldo.

At 36 år gamle Ronaldo ikke er noen pressmaskin er selvsagt forståelig, og at han sparer energien sin til øyeblikk der han kanskje kan utrette noe offensivt er greit nok. Men da bør helst spillerne rundt ham gjøre litt ekstra, og det har altså ikke skjedd. Ralf Rangnick omtales kanskje som det moderne tyske presspillets gudfar, men dette er ikke ting man kan endre over natten.

Små glimt

Det er en grunn til at Rangnick, både som trener og som sportsdirektør i klubbene han selv formet, hovedsakelig hentet unge spillere på overgangsmarkedet. Unge spillere som er sultne, og unge spillere som ikke allerede har et tungt etablert sett med vaner og bevegelser på banen som har blitt finslepet gjennom hundrevis av timer av profesjonell A-lagsfotball. En ung spiller på sin første proffkontrakt er kanskje mer villig til å jage litt ekstra om det er det treneren krever. En spiller i startgropen av karrieren, som ikke allerede ser på seg selv som en stjerne, har kanskje ikke så mye imot å bruke litt tid på videoanalyse når han komme hjem fra trening.

Og her kommer vi frem til det som alltid har vært litt mystisk med den midlertidige ansettelsen av Rangnick: Det uklart om det egentlig er mulig for et lag med Uniteds angrepsrekke å spille «Rangnick-fotball», og det er i hvert fall ekstremt vanskelig å få til en slik endring midt i sesongen – når man har relativt begrenset tid på treningsfeltet.

Men man kan prøve, og selv om United har vært høyst ujevne i prestasjonene så langt så har vi også sett små glimt her og der av ting Rangnick vil prøve å innføre. Mål nummer to mot Aston Villa var et klassisk eksempel: Diogo Dalot forstyrrer en Villa-spiller slik at han slår en dårlig pasning dypt inne på egen banehalvdel. Fred er våken, plukker den opp, og får slått den videre til Bruno Fernandes, som scorer. Gjenvinning høyt i banen, og cirka seks sekunder fra Villa-spilleren slår sin feilpasning ligger ballen i mål. Mål nummer tre mot Brentford, da Scott McTominay vinner ballen nær midtstreken, hekler seg forbi et par spillere, og United plutselig har fire mann i angrep.

For all del, Manchester United har scoret mål på gjenvinninger og overganger lenge før de ansatte Ralf Rangnick, disse målene er ikke unike og man skal være forsiktig med å se for mye i et par scoringer. Men samtidig: For alt det negative man kan si om dette United-laget, så har de også så mange kvikke, farlige spillere at dersom disse kan motiveres til å presse mer og læres å presse riktig så burde det kunne bli farlig. Men det vil altså kreve innsats og ydmykhet. Når man leser rapporter om at visse United-spillere føler seg for gode til å gjøre litt videolekser, så blir man jo urolig for om dette er kvaliteter man har nok av.

Et friskt pust

Og akkurat her kommer Anthony Elanga inn i bildet. Den ungen svensken har nå startet tre kamper på kort tid for United. Han var livlig og positiv mot Villa og Brentford, litt mindre god mot West Ham, men har totalt sett vært et frisk pust. Mens litt for mange United-angripere helst vil ha ballen på fot virker Elanga mer villig til å gå på løp, noe som gir ballfører alternativer og skaper rom – enten han blir brukt eller ikke. Han er også mye mer aktiv i press når United ikke har ballen. Dette er ikke overraskende fra en ung spiller som vet at han har store navn foran seg i køen til førstelagsfotball, men akkurat denne innsatsviljen er noe United virkelig har manglet.

Elanga har egentlig spilt for få minutter til at vi kan eller bør lese alt for mye inn i tallene hans, men om vi likevel ser på disse press-tallene til Statsbomb så er Elanga i et helt annet univers enn resten av United-angrepet. Mens de andre United-angriperne er nede mot bunnen, og i Ronaldos tilfelle helt i bunnen, så har Anthony Elanga i løpet av de 495 minuttene han har vært på banen for United det siste året gått i press oftere enn 94% av andre kantspillere i de fem store europeiske ligaene. Ungdommelig entusiasme, kanskje, men dersom han kan fortsette med dette så kan han vise seg å være et ekstremt nyttig tilskudd for Rangnick.

Situasjonen i United er fascinerende. Ralf Rangnick, en klubbygger som mest av alt har bygget sitt renommé på å legge forhold til rette for suksess i det lange løp, har blitt ansatt på en korttidskontrakt – og vil først og fremst dømmes for hva laget kan utrette i de neste 16 kampene i Premier League.

Det moderne tyske presspillets gudfar har tatt over et lag med få utpregede press-spillere og må enten gå på akkord med prinsippene han har gjort karriere av – eller få spillerne til å jobbe mer enn de har vært vant til. Men United-spillerne er globale superstjerner, og noen av dem tenker muligens at de ikke har så mye å lære av en litt nerdete tysker som de kanskje ikke hadde hørt om før, eller hjelpetrenere som de definitivt ikke hadde hørt om. Det virker i utgangspunktet ikke en oppskrift på fred og harmoni i United-land i tiden fremover, men i fotballen har man alltid et evig trumfkort: Mye løser seg dersom man faktisk vinner fotballkamper.

United møter Middlesbrough, Burnley, Southampton, Brighton og Leeds i sine neste fem kamper. Dette burde være anledning til å ta poeng, bygge selvtillit og positivitet før laget møter større utfordringer utover våren.

Følg Betsson i sosiale medier!