Strade Bianche: Det vakreste rittet av dem alle

Bilde: TT

Hvem går seirende ut av bataljen mellom Julian Alaphilippe og Tadej Pogacar? Betssons sykkelekspert mener han har svaret.

Av Jarle Fredagsvik, Betssons sykkelekspert

Følg Jarle Fredagsvik på Twitter

Så er den her: Grus-ekstravagansen til RCS Sport. Et ritt vi ikke visste vi ønsket oss, men som likevel føles som det har vært del av sykkelsporten siden tidenes morgen.

Dette er en hyllest til innlandet. Det rurale Italia. Landsbygda, kritthvit grus, Toscana, olivenlunder, Gino Bartali og la dolce vita.

Enda viktigere, det er et konsept både sykkelfans og ryttere har trykket til sine bryst i rekordfart. Strade Bianches anseelse blir med rette nevnt i samme åndedrag som monumentene, på tross av at rittet ikke er inne i mer enn sin 16. utgave.

Fødselen til Strade Bianche er spesiell. I 1997 samlet en stor gjeng entusiaster seg i Gaiole, Chianti for å hylle den heroiske æraen for dem personifisert gjennom duellene mellom Fausto Coppi og Gino Bartali på 40-tallet.

De dukket opp med pilotbriller, bomullsluer, utdaterte sykler med stålramme og skoene festet til pedalene via tå-klips.

Entusiastene inntok de hvite grusveiene i Crete Senseni-området sør for Siena i en hyllest til landeveissyklingen i sin opprinnelige form på tunge sykler og røff grus.

Dette spredte seg videre til andre land og kontinenter. En Eroica-bølge på vintage-sykler var skapt. Ti år senere videreutviklet Giro d’Italia-arrangøren konseptet og skapte sitt eget ritt i Toscana. Monte Paschi Eroica var født, rittet vi i dag kun omtaler som Strade Bianche. Rittet på de hvite veiene.

Løypa

Rittet er 184 kilometer langt og tar først turen inn om Montalcino, Brunellos hovedsete og rangert blant Italias ypperste røde viner. Deretter vender feltet kursen tilbake mot utgangspunktet i Siena, men med målgang etter forseringen av stupbratte Via Santa Cristina og videre ut på den praktfulle markedsplassen i byen.

Det er ferden hit som er det spesielle for underveis dukker det opp 11 sektorer og totalt 63 kilometer på sterrato – den klassiske, hvite grusen i området.

Nettopp Toscanas grusveier binder på en vidunderlig måte landeveissyklingen før asfalten ble det foretrukne underlaget etter krigen, med sykkelsportens egenart slik vi kjenner den i dag.

Profilen er lagt opp slik at det omtrent blir verre og verre for hver grus-sektor rytterne møter. Flere av disse har også kraftig stigningsprosent noe som tvinger fram utskillelsen som preger de største endagsrittene på kalenderen. Det første avgjørende punktet er Monte Sante Marie, også kjent settore Cancellara som en hyllest av den triple vinneren av rittet. I etterkant av den venter ny stillingskrig foran de neste to bataljene over Colle Pinzuto og Le Tolfe.

Favorittene

2021-utgaven ga oss en fantastisk duell mellom Mathieu van der Poel, Wout van Aert, Egan Bernal og Julian Alaphilippe.

Denne gangen kommer rittet for tidlig for van der Poel, mens van Aert har valgt å stå over. Ulykksalige Bernal er langt unna aktiv sykkelsport etter krasj med en parkert buss hjemme i Colombia i forrige måned.

Det gjør at vi står igjen med Alaphilippe, og sannsynlig også kobbelet som havnet halvminuttet bak de aller beste under 2021-utgaven: Tadej Pogacar og Tom Pidcock.

Alaphilippe har lidd nederlag mot både Jonas Vingegaard og Nairo Quintana denne sesongen, dog ikke i terrenget han passer aller best i. Formen er definitivt inne, og støtten fra ulveflokken hans uvurderlig fram til de avgjørende delene av Strade Bianche, der han må avslutte verket selv.

Jeg forventer en dypt fascinerende duell der Pogacar er nødt til å gjøre maks ut de bratte delene av Colle Pinzuto og Le Tolfe, mens Pidcock trolig vil sitte med den beste avslutningen – hvis han klarer å hekte seg på. Som med van der Poel i fjor, tror jeg vi får oppleve at det hele avgjøres oppover Via Santa Cristina og da tror jeg faktisk Alaphilippe tar det.

Pogacars beste mulighet er nok om han kommer inn til Piazza del Campo i ensom majestet.

Utfordrerne

Mannen det snakkes mest om etter åpningshelga i Gent, er definitivt Tiesj Benoot. Den nye superhjelperen til Wout van Aert, virket bunnsolid. Med tanke på at 27-åringen gikk solo inn til seier i Siena i 2018 – kan det opplagt være at det skjer igjen.

Nummer to den gangen var Romain Bardet. Franskmannen er en god klatrer, og leverte solid etter overgangen til Team DSM i fjor. Han har ikke for vane å vinne de største klassikerne, men kan meget vel blande seg inn helt i toppsjiktet.

En annen rytter som har åpnet 2022-strålende er Alessandro Covi. Italieneren kommer til å ha en nøkkelrolle rundt Pogacar, men er det noe starten på sesongen har vist – er det at UAE-Team Emirates som lag har tatt nye steg. Trippelseieren i Trofeo Laigueglia var nok et varsko. Det er sjelden Strade Bianche avgjøres av taktisk stillingskrig, men om Pogacar skulle sitte sammen med flere lagkamerater mot slutten kan det åpne opp for en sjelden outsider i Siena.

En dark horse i dette feltet vil være Michael Gogl. Han var blant rytterne som hang med i gruppa rundt van der Poel, van Aert og Bernal lenge i fjor. Østerrikeren elsker disse rittene og går all in. Har meldt overgang til Alpecin-Fenix siden sist, og får ansvaret søndag i nederlenderens fravær.

Populariteten sank til bunns i offentligheten etter at Quinn Simmons sto fram som Trump-sympatisør. Om han enn er noe uvøren i sosiale medier, er han like fullt en strålende syklist. Amerikaneren virket bunnsolid på de hvite grusveiene i fjor, inntil han pådro seg en punktering. Watch out!

Det siste navnet jeg tar med er evigunge Alejandro Valverde. Han har en giftig avslutning i mindre gruppe og har tre triumfer allerede denne sesongen. 41-åringen er ikke en mann du vil ha med deg opp til markedsplassen, og trolig er han heller ikke sterk nok til å følge de mest eksplosive angrepene underveis.

Følg Betsson i sosiale medier!